Villkaninen ble oppdaget for rundt 3000 år siden.

Den gang utforsket fønikiske sjøfarere Spania, og der lærte de å sette pris på den lokale villkaninen som variasjon i matveien. Det er disse villkaninene som er opprinnelsen til våre tamkaniner.

Kaninene ble først tamme og tillitsfulle da menneskene begynte å ha dem inne. De en gang så små og og sky villkaninene forandret seg stadig mer under menneskenes påvirkning og avlsutvelgelse. Kaniner med bestemte egenskaper, for eksempel med lenger pels fra naturens side, satte man inn som avlsdyr, og slik fikk man etter hvert alle de forskjellige rasene som finnes i dag. De enkelte rasene skiller seg særlig fra hverandre ved pelsfargen, tegningene i pelsen og hårlengden. Et unntak er dvergvedderen som har hengeører.

Australia og Chile

Kaniner skal ikke settes ut i naturen. En ting er at kaninen som oftest ikke vil klare seg – i hvert fall ikke i den norske naturen, men et enda større problem er når de utsatte kaninene mot formodning klarer seg… Andre dyrearter vil klare seg dårlig i dens selskap. Planteeterne blir dyttet til side, og kan forsvinne fordi de er avhengige av de plantene kaninen spiser. Mennesker kan derfor ødelegge et lokalt økosystem ved å sette ut kaniner, noe man tydelig har sett i Australia.

I 1859 slapp briter ut 20 villkaniner i Geelong, Victoria. Kaninene spredde seg med en hastighet på 54 km hvert år! Andre steder spredde den seg enda raskere, som i Northern Territory, der den spredde seg opptil 390 km i året.

Flere av Australias særegne dyrearter har forsvunnet etter kaninene ble innført. Det har vært flere forsøk på å holde kaninbestanden nede, men de fleste har vært mer eller mindre mislykkede. Rev og katt ble satt ut for å senke bestanden, noe som nok burde vært bedre gjennomtenkt – for nå truer både kanin, katt og rev økosystemet i Australia.

På 1700-tallet ble de første kaninene satt ut i Sør-Amerika, og i Chile prøvde både jegere og misjonærer å ”forville” tamkaniner. De mislyktes flere ganger, men i 1936 fikk kaninen fotfeste i Chile. Her ble det satt ut 4 kaniner – de ble til 3017 år! millioner på

I Europa mislyktes de fleste forsøkene på å sette ut kaniner – klimaet var for tøft og de overlevde ikke vinteren. Å sette ut tamkaniner i Norge er dyreplageri da den vil ha få sjanser til å klare seg med mat gjennom vinteren, samtidig som den vil bli et lett bytte for alle rovdyr. Kaniner verken er, eller skal bli, en del av den norske faunaen.

Kaniner er ikke gnagere

Mange tror at kaninen er en GNAGER. Det er feil, den tilhører harefamilien. I 1912 fikk haren (Lepus) og kaninen (Oryctolagus) en egen zoologisk ordning, nemlig Harer og Kaniner. I Norge finnes hare (Leporidae timidus), sørhare (L. Europaeus) og europeisk villkanin (Oryctolagus cuniculus). Det som tydeligst skiller kaniner og harer fra gnagere er:

* At gnagerne bruker forbeina som gripeverktøy
* At kaniner og harer strekker seg slik som katter gjør
* At hvis en ser på blodets sammensetning, så står kaninene faktisk nærmere en del hovdyr enn gnagere.

Kaninen har spesialisert seg på hulegraving, mens haren er best på å springe fort. En annen forskjell mellom kanin og hare er at mens kaninungene fødes nakne, blinde og døve i huler, så blir hareungene født velutviklet på bar bakke med pels, hørsel og syn. Hareungene er raskt rede til å hoppe rundt, mens kaninungene gjerne bruker7-10 dager før de begynner å krype ut av redet for første gang.

Kaninene lever i jordhuler som de selv graver. Kaninene som lever i kolonier (fra 8-9 dyr og opptil 100 voksne dyr) har en streng rangordning med en hannkanin og en hunnkanin som konge og dronning. Den dominante hunnkaninen får lage sitt bo i hjertet av koloniens huler, mens hunner langt ned på rangstigen må ha sitt bo i utkanten. På grunn av dette bør alle tamkaniner få muligheten til å grave eller bygge huler. Lag gjerne en jordhaug på toppen av nettingen du har i bunnen av løpegården. Da skal du få se på lykkelig kanin!!!

Angoraen

Angorakaninen er den eneste kaninrasen som har pels som fortsetter å vokse hele livet. Andre kaniner feller sin pels to ganger i året. Derfor er det svært viktig å stelle angorakaninen daglig. Pelsfloker er nemlig svært vondt for kaninen. Angorakaninen er avlet frem – og finnes ikke naturlig i naturen – hvor den heller ikke ville ha overlevd pga. pelsen.

Første gang vi hører om angorakaniner er i et Sovjetisk kloster på 1100-tallet. Her laget de varme ullprodukter av pelsen. Historikere mener også at de gamle grekerne og romerene hadde angorakaniner.
De sikreste kildene har man fra England der det er nevnt i skatteprotokollen fra Dronning Annes tid i 1702 om eksport av kaninull.

Navnet ”Angora” er en betegnelse for langhårede husdyr. På lik linje med Angorakatt, Angoramarsvin og Angorageit (som egentlig heter Mohairgeit og produserer Mohairull). I dag stammer storparten av angoraull fra kanin fra asiatiske land. Dyrebeskyttelsen Arendal oppfordrer folk til kun å kjøpe angoraprodukter der ullen stammer fra norske kaniner da disse har det langt bedre enn angorakaninene i Asia.

Jo mer du vet om kaninen din – jo lettere er det å kunne gi kaninen det livet den fortjener. Det er ingen unnskyldning å ikke vite lenger.